En ting jeg syns det er alt for mye fokus på i dagens samfunn er tall. Tall brukes til å måle kvalitetene våres på skolen, i jobben, blant venner, blant uvenner, på internett etc. Om vi tenker oss om, har det egentlig så veldig mye å si?

Selv er jeg en av de som streber etter sommerkroppen år etter år, men hadde jeg, eller noen andre, blitt så veldig mye lykkeligere om badevekten viste 5 kg mindre? Egentlig blir man jo ikke noe særlig glad om man konstant skal ha dårlig samvittighet for alle ikke så veldig sunne ting man spiser. Treningen blir heller ikke så mye gøyere når man alltid burde ha løpt 1 km lengre. På grunn av et enormt fokus på kropp og utseende er det lett for å tenke at jo tynnere, jo bedre, men finnes det noe mindre sexy en en rævva personlighet? Tallet på vekten gjør deg ikke til en bedre person, og det er jo egentlig det alt handler om.

Karakterene på vitnemålene våres går vel så og si innenfor det samme. Det har seg sånn at langt i fra alle "passer inn" i den læringsformen som blir brukt på norske skoler i dag, men det betyr ikke at de er noe mindre intelligent selv om. For om man tenker seg om, hva sier en 6'er i matte eller historie egentlig om en person? At h@n er en bra person? At h@n er mer oppegående enn noen som har 4? Eller rett og slett at h@n har lest mye og kanskje har et bedre anlegg for å forstå matte enn de fleste andre? Jeg sier ikke at å være flink på skolen er en uting, eller at man ikke skal legge inn en innsats. Poenget er bare at toppkarakterer ikke er det viktigste. Man kan ikke være best (eller god for den saks skyld) i alt.

Jeg har vokst opp i en relativt velstående del av Bergen og har tidlig måttet innfinne meg i at man ikke kan få alt, selv om mange andre har noe man har lyst på. Når jeg tenker tilbake, hadde de tingene jeg ønsket meg ingenting å si. Jeg tror virkelig ikke at barndommen min hadde vært noe bedre med en Bergans boblejakke eller iPod touch, så hvorfor skal det være noe annerledes nå eller i fremtiden? Merkeklær og kule biler kan ikke måle seg med å være frisk, ha to flinke og oppegående foreldre eller å være trygg. Hvorfor jobbe så svetten renner kun for å ha høyest mulig beløp på kontoen? Gjør heller det du liker enn det som gjør deg rik, for til syvende og sist kan man ikke kjøpe lykke for penger.

Med dette prøver jeg å si, like mye til meg selv som til noen andre, antall kilo på kroppen, penger på konto, likes på instagram, kjærester, mil du løp i går osv. er virkelig ikke de viktigste tingene, og midt på treet er faktisk mer enn godt nok.

Avslutter dette innlegge med et bilde av jeg som koser med en hund. En av de tingene jeg aldri fikk.